vildelarsen

Etter en vellykket norsk-eksamen i går, var det bare rett og rimelig at prøveeksamen i historie skulle være preget av usikkerhet og "ehm-ing". Men, nå er det bare historieøving fremover, så jeg skal nok klare en dugenes karakter! 

OG! Jeg fikk R2-D2-skjea i Coco Popsen i dag. Så da mangler jeg bare Darth Maul, før samlingen er komplett!

Jeg har med anre ord ikke stort å dele for tida... 

Motta oppgaven, tenk litt over hva du vil skrive og glem det. La det gå en stund før du i det hele tatt ofrer det en tanke. 

Bli mast på av læreren om at nå er det på tide å starte. Gå til anskaffelse av en bok/film/annet. La boka/filmen/annet ligge og støve under senga til det er på tide å fornye låneperioden. Repeter forrige trinn noen måneder.

Innse at presentasjonstiden faktisk nærmer seg og gru deg i en periode. Klag over at du har dårlig tid og mye å gjøre, men bruk tiden din på alt annet enn det du egentlig skal. 

Få en presentasjonsdato, men beleilig nok vær så allergisk at du mister stemmen og ikke har muligheten til å presentere den datoen. Sett av god tid til å jobbe med særemne, dra fram bøkene fra under senga, og begynn å les.

Få en ny dato, les som om fanden var etter deg, men likevel ikke bli ferdig med bøkene. 

Stress over det faktum at presentasjonen er om under èn dag. Lov deg selv at du skal bruke hele natten på å gjøre det ferdig. 

Innse det faktum at du er et stykk udugelig kvinnemenneske og heller legg deg for å sove noen timer.

Forsov deg, våkn opp i panikk og anger. 

Prøv så hardt du kan på å finne en god problemstilling, men innse at bokvalget ditt er helt på trynet. 

Bytt bøker til noen du leste for over ett år siden, to timer før du må dra og skriv ned det første du tenker på.

Kast opp før du drar på skolen av ren frykt for muntlig presentasjon.

Løp ut døra, med bøkene du valgte i siste liten. 

Sitt og skjelv til du blir kalt inn av læreren. 

Etter å ha brukt opp 3 pakker kleenex i går, konstanterer jeg at våren er i gang! 

På søndag kjørte vi en tur til Horten, og jeg var fast bestemt på å bade. 


Så, 25 mars. Noe som er det tidligste jeg noen sinne har badet. 

(Innlegget er laget utelukkende for å klage og skryte.)

 

I dag våknet jeg av at jeg hadde vondt i hodet. Nå finnes det bedre måter å våkne på, men sånn var det. Etter å ha inntatt min daglige allergipille, kunne jeg bare glede meg til resten av dagen. Mamma og jeg er nemlig alene i helgen, hvilket betyr  en evig fest,  coco pops til hvert måltid, akkompagnert av et glass oboy. 

Jeg fikk et spørsmål om jeg kunne ta med min fetter som er på besøk fra Stavanger på innebadet i morgen, og snill kusine som jeg er stiller jeg selvfølgelig opp. Problemet er bare at jeg har hatt mer eller mindre treningsfri de siste ukene og derfor føler meg ganske så jævlig, så nå er det bare å kjøre på med situps i håp om at packen er der til i morgen! 

Etter en lang tids hvilepause bestemte min kjære skolepc seg plutselig for å slå seg på igjen og late som om ingenting hadde skjedd. Og jeg bare "yayy, webcam". Etter en lengre photosession (som kun minte meg på hvorfor jeg aldri tar bilder av meg selv), gjorde jeg alt jeg ikke har kunnet gjort på flere uker, som å lese gamle skolestiler, kikke gjennom bilder og lignende. -Savnet har vært stort, kjære pc, og jeg håper du aldri svikter meg igjen. 

Helga har vært finfin, jeg tilbrakte fredagen på Donkeyboykonsert på union, lørdagen hos Karin for å feire bursdagen hennes og søndagen på beina. Nærmere bestemt turen Konnerud-Spiralen, Spiralen-Konnerud. Lang, fin gåtur i nydelig vær! 

Selv hater jeg slike oppsummeringsinnlegg, men siden mine to lesere (mamma og Synne) ber meg om å skrive mer, adlyder jeg.

PS. Hvis din oppfatning av en fin konsertopplevelse består av å kaste øl på andre, foreslår jeg at du holder deg hjemme. 

PPS. Heller du mer mot det å albue andre i ryggen og å hyle folk inn i ørene ved enhver anledning under en konsert, foreslår jeg at du revurderer ditt bidrag til almennheten og helst holder deg unna alle andre. 

Jeg kjente blikket hennes bore seg inn i vareutvalget jeg så forsiktig hadde plassert på rullebåndet. Selv, stod jeg krokbøyd over betalingsautomaten og ventet på at hun skulle gjøre seg ferdig, så jeg kunne komme meg til helvete ut derfra.

"Bipp, bipp, bipp, bipp." Alt var med. OB, 200 gram Freia melkesjokolade, Cola og en abnormalt stor og overfylt godteripose.

- "Jaså, du skal hjem og velte deg i selvmedlidenhet og søtsaker?" Kunne jeg se hun tenkte, i det hun himlet med øynene.

Og jada, det var akkurat det jeg skulle. Planene mine bestod ganske eksakt i å ligge på gulvet de resterende timene av dagen, mens jeg forbannet menstrausjon, det kvinnelige kjønn og alle plagene som følger med om man så uheldigvis skulle være medlem av sistnevnte. Innimellom ukvemsordene og krampene, skulle jeg dytte i meg sjokolade og cola.

I mangel på annet fornuftig, har jeg nå begynt å publisere gamle og uferdige innlegg fra tiden min i Kongsberg, da jeg ikke hadde mye annet å gjøre enn å skrive. Til glede for mine 2 lesere.

Elizabethtown

"Sadness is easier, because it's surrender. Make time to dance alone, with one hand waving free." 

Fordi Kirsten og Orlando har en fantastisk kjemi og fordi jeg også vil ha sånne telefonsamtaler.  

Marie Antoinette

"Oh, you were not what was desired, but that makes you no less dear to me. A boy would have been the Son of France, but you, Marie Thérèse, shall be mine."

Fordi filmen er fyllt med vakre kjoler, melodier og steder. 

(Og ellers hver eneste film med Kirsten Dunst.) 

Dagboken

 "If you're a bird I'm a bird." 

Fordi du mest sannsynlig sitter med gråten i halsen, i det Allie spør Noah om de forelsket seg. 

One Day

"So- whatever happened to you?

Life. Life happened."

Fordi den ikke ender godt, men samtidig ender godt. Og fordi Edinburgh, Paris og London. 

Etter en lang og strabasiøs ferd, har jeg nå returnert til utgangspunket. Eller så var jeg bare på årets/sesongens første skitur. Men, komplikasjoner ble det, da jeg ca 1/4 av veien, falt, og forstuet håndleddet mitt. Men, jeg reiste meg raskt opp igjen, og fortsatte ferden. Drømmen er at de en gang lager en film om meg. 

Nå er det rett på trening igjen! 

Gif, av Synne. 

Litt på etterskudd, men slutt å klag, for helvete. 

Jeg har aldri forstått meg på de som ikke forteller om bursdagen sin til andre. Selv startet jeg nedtellingen for 364 dager siden. 

I nuet drikker jeg vin foran mamma og pappa, og gleder meg over at jeg endelig er stor jente! 

Så, da gjenstår det bare å gratulere meg! :) 

Det innlegget... Det skal komme altså. Og til tross for hva det ser ut som, skal det ikke handle om likhetene mellom meg og Samara fra "The Ring". Jeg er bare midt i mellom masse eksamener og er derfor kjempeopptatt med å lese. 

Jeg ligger for øyeblikket i senga mi med en blanding av sterk bekymring og dårlig samvittighet. Jeg har ingen grunn til å føle sistnevnte, men jeghar like fullt en stor klump i magen. Og det er sånn med kroppen at joda, det er greit å vite at alle delene er der og fungerer, men når man først blir klar over en kroppsdels eksistens, er noe i veien. 

På lørdag blir jeg 18 år forresten, så da må dere huske på å gratulere meg! 

Nytt innlegg kommer fortløpende. Noen som kan gjette hva det handler om? 

Siden Synne uttrykte misnøye med mitt forslag til dere om å nøye dere med antrekksbilder, grunnet skrivesperre, kan jeg heller dele en emotekst jeg skrev i sommer, da jeg stod på venteliste for å komme inn på skole. Jeg fullførte det forresten (heldigvis) aldri. 

Nummer 44. Venteliste. Kø for en fremtid. Degradert til et nummer. En av mange. Et nummer, grunnet lave nummere. Lave karakterer, grunnet lav motivasjon. Vitnemålet er et manifest på dårlige tider.

Jeg har for lenge siden gravd min egen grav. Her er jeg til noen hjelper meg opp igjen. Enkelte dager kjenner jeg sola skinne, lyse opp og varme meg. Det er fint. Men jeg står like fordømt stille her nede. Tar faste grep i de jordete sidene, til ingen nytte. 

Jakke/H&M Bukse/Cheap Monday Vest/ Replay Topp/Acne Veske/Alexander Wang Sko/Acne

Liten oppdatering. Jeg har tidenes skrivesperre, så jeg har ikke blogget på en stund, men jeg prøver å komme sterkere tilbake. Dere får nøye dere med antrekksbilder for øyeblikket! 

Nå drar jeg snart på skolen, kveldsskole, noe som passer et B-menneske som jeg helt glimrende. 

Ha en fin kveld! 

Hei og hopp! Siden jeg kom hjem fra Skottland på fredag kveld, tenkte jeg at nå er en fin mulighet til å fortelle om oppholdet.

Det er selvfølgelig helt opp til dere om dere vil høre på sangene jeg har lagt ut til innlegget, men dere er superteite om dere ikke gjør det.

(Lovet at det ikke blir noe mer sekkepiper. Nesten.)

Dag 1. 

Vi stod opp tidlig, for å dra til Gardermoen. Flyturen var smertefri. Vindusplass /jeg må ha vindusplass) og ingen unger. På min forrige flytur (til London forrige sommerferie), havnet jeg foran to jenter som misoppfattet den sanne meningen med et flysete. Min folkeskikk og dårlige engelske uttalese stoppet meg fra å forklare dem forskjellen på en fotball og et sete. 

Vel fremme i Skottland, ble jeg introdusert for drikken "Irn Bru". Vi to har vært uatskillelige siden den gang (hvis vi ser bort fra det faktum at Irn Bru ikke selges i Norge). 

Dag 2. 

Vi kjøpte billetter til en sånn hop-on hop-off-sightseeingbuss, og cruiset rundt. Fikk kjøpt litt, blant annet tidenes fineste kjole. 

Vi oppdaget tidenes frokostløsning. De andre går ut og spiser, og kjøper med en banan til meg på tilbakeveien. Noe som ga meg god tid til å se på drittserier og putte på shitloads av sminke. 

På bussen. 

Tidenes kjole. De svarte dingsene på kjolen er katter! Fra Urban Outfitters.

Dag 3. Vi busset til Museum of Childhood og jeg kom meg så vidt levende ut derifra. Dukker, klovner og generelt folk som ikke egentlig er folk, skremmer livskiten ut av meg. Etter å ha kommet meg over sjokket, trasket jeg videre, hvileløst rundt. Og drakk Irn Bru. 

Dag 4. 

Busset vi igjen. Denne gangen ut av Edinburgh, nordover i Scotland og til høylandet. Bussjåføren/guiden, var supersøt og pratsom. 



I Oban. 

Mitt fremtidige hjem. 

Avsluttet dagen med Irn Bru. 

Dag 4. 

Dro på museum, men hadde alt for vondt i skuldrene og ryggen til å gjøre noe som helst, så jeg ble liggende i senga og se på dritt-tv resten av dagen, helt til det ble kveld og Synne og jeg dro ut for å kikke litt. Dette var på torsdagen og Tattoofestivalen begynte på fredagen, så gatene hadde allerede begynt å fylles opp med freaks. Jeg fant min fremtidige ektemann og flere nødektemenn (menn i kilt).

Mannen min. Meg og menn med gitar. Han klarte desverre ikke å uttale navnet mitt, men hvis han vil, kan han kalle meg blomst. 

Nødmenn. 

Dag 5. 

Jeg hadde fortsatt vondt i skuldrene, så til tross for min fascinasjon for fjell, måtte mamma og pappa klatre dem alene, mens Synne og jeg dro på kino. Valget av film falt selvfølgelig på Cars 2, og for første gang noen sinne, var vi helt alene i en kinosal. Noe som betød mulighet for kinobilder. 

Kinderting kjøpt på den lokale Sainsburyen, som har alt til en lav pris. Og vin på tilbud! VIN på tilbud! For en normann er det å se vin til 2 for 1, som å se paven dele ut gratis aborter. Akkurat sånn, faktisk. 

Etter å ha møtt enda en fremtidig ektemann/gatemusikant, kom vi oss til flyplassen og fløy hjem. 

Etter å ha fått midtgangsete satt jeg noen minutter og furtet, før jeg fant ut at jeg hadde hele raden for meg selv. Tre seter å velge mellom. På en fredag. Dere kan gjette hvilken sang jeg sang. 

Lykken min varte helt til ungen foran meg begynte å slenge seg fram og tilbake i setet sitt, sånn at det dunket hardt gjentatte ganger inn i knærne mine. Jeg ble igjen stoppet av engelskunnskaper og høflighet, men jeg kan love dere at hodet mitt er proppfullt av staircaise wits nå. 

Så, det var Scotland. I hvertfall det som kommer med i en oppsummering gjort halv to om natten. Hvis noen la merke til min plutselige endring fra Skottland til Scotland, er det selvfølgelig fordi jeg har blitt så superbritisk nå. Jeg skal tilbake og da skal jeg hamstre inn Irn Bru. 

Svært stolt av Norge i denne stunden. Gi dere selv en stor klem! ♥

I en slik tragedie er det mange følelser og inntrykk som utspilles. 

Sorg, for livene som er tapt. Hat, for unødvendigheten av det hele. Forvirring, for hvordan noe slikt kunne skje. Lykke, for livene som ble spart. Og ikke minst samhold. Samhold, i en situasjon som for mange føles uvirkelig, men som desverre er virkelig i svært stor grad. 

En av følelsene det derimot er mangel på, er forståelse. Det er trolig ingen som forstår hva som gikk i hodet på gjernigsmannen i gjerningsøyeblikket. Det kommer vi heller ikke til å gjøre på en stund. Kanskje finner vi aldri ut hvorfor han gjorde det han gjorde. Det er derfor viktig at vi venter med å dømme, venter med å spre hatske budskap og heller fortsetter med å støtte ofrene og de pårørende. 

Jeg vil gjerne bruke dette innlegget til å vise min støtte til alle som tapte noen de var glad i denne skjebnesvangre fredagen. Alle som nå sitter hjemme i frykt for å være den de er, tro på det de gjør, eller stå for det de står for! 

Det er viktig at vi står sammen om dette, for dette er noe som berører oss alle, uansett politisk overbevisning, eller nasjonalisme. Og jeg vil, som nordmann, takke resten av verden for å vise sin støtte. 

Foto: dagbladet, Elisabeth Sparre Alnes. 


Hi there, mate! 

Jeg kom nettopp hjem fra kinoen. Denne gangen var det Harry Potter som ble framvist. 

Siden premieren var for noen dager siden, tenkte jeg at de fleste freaksa allerede hadde sett det, og at det nå var trygt for meg å møte opp, uten å bli sett stygt på fordi jeg ikke gikk i Hogwartsuniform. Det hadde jeg rett i, men det var heldigvis noen som var tøffe nok til å møte opp i fullt kostyme. En hel gjeng, utkledd som hver sin karakter. Fantastisk! Disse fikk selvfølgelig den hyllesten de fortjente, i form av applaus i det de entret salen. :-)

Jeg fikk heldigvis tatt et bilde: 

Forresten, jeg fikk bare spurt en av disse om tillatelse til å legge ut bildet og hun sa det sikkert var greit, men hvis du gjenkenner deg selv på dette bildet og mener det ikke er greit, si i fra, så sletter jeg bildet! :-) 

Jeg har aldri vært noen ordentlig fan av Harry Potter, til tross for å ha gjennomført hele 2 maraton, bare i år. Jeg liker filmene, musikk og det meste med det, men jeg har aldri pugget karakterene, lest bøkene eller satt meg noe spesielt inn i det. Men denne filmen. Denne filmen dere. Dette var en storslagen avslutning, på en nå, desverre, avsluttet epoke. 

Jeg vil ikke si for mye om filmen fordi det sikkert er mange av dere som ikke har sett den, så jeg vil bare anbefale dere alle å se den! 

Mente egentlig YSL Muse 2, var den fineste, men etter å ha sett Billie Piper sprade rundt med nr 1 i Secret Diary of a Call Girl, i sesong etter sesong i sommer, er jeg svært usikker på hvilken jeg helst vil ha. 



Decisions, decisions. 





GIF by Synne



kjole - selvsydd  veske-balenciaga  sko-jeffrey campbell solbriller - ray ban  ringer-ysl, marc by marc jacobs





Først Edinburgh...

Bilder:  weheartit.

...så hytta på Inderøya. :-)

Hva skal dere i sommer?






Så, Vilde, hvordan går det med livet?

Joda. Generelt er livskvalitetet svært høy. Jeg koser meg, spiser, drikker, går og spiller piano. Disse dagligdagse tingene, som for litt siden virket svært uvirkelig å glede seg over. Jeg har for første gangen på lenge muligheten til å le av småting, sånn som når mobilen mins ordliste mener at "ishlke", er et bedre alternativ enn grille.

Økonomien da, Vilde?

Nuvel. Jeg sluttet jo for en stund siden å motta lønn jevnlig, og nå som skoleslutt nærmer seg har lånekassen endt vårt forhold. De eneste pengene jeg har, er de få kronene min samboer skylder meg, men hun har alltid vært nærmere umulig å få tak i. Hvis du trodde du og telenor sleit på fredag, kan du prøve å leve med folkene jeg har rundt meg.

Og kjærligheten da?

Sett bort i fra sjokoladene jeg ofte inntar, er min affeksjon til det rundt meg relativt lav. Akkurat som jeg vil at den skal være. Men, i går, påpekte en av Synnes, USAbeboende venner en likhet mellom meg og en Italiensk venn av ham. Italienskelsker som jeg er, tvang jeg han kjapt til å utgi fullt navn, på sin venn. Et raskt facebooksøk senere, konstanterte jeg at vi var perfekte for hverandre. Han var kjekk og italiensk, jeg jente og singel. Så nå er det bare å omdøpe Synnes venn om til Kirsten Giftekniv og la han gjøre jobben sin, sånn at jeg kan flytte til Italia, gifte meg med han og få masse, søte norskitalienske barn.

Fornufts,-ikke tvangsekteskap.

Dritfint bilde av meg, bare for å avslutte.



Helt siden treårsalderen og fjellturene med mor og far, har jeg satt meg mål om å komme opp på det høyeste punktet jeg ser. Siden fjellturene i mange år har vært lokalisert til Tempelseter, har da mitt mål vært dette:

Ranten. 1419 m.o.h.

Hvert eneste år jeg har prøvd å bestige denne vakre steinformasjonen, har noe vært i veien. Enten det har vært store, agressive insekter, slitne medturgåere eller tåke, så tykk at jeg ikke så noe, så har jeg ikke kommet lenger enn litt oppover fjellet. Og det holder ikke.



Så, i går, tok jeg beina fatt, etter å ha mast på mamma i ett år. Jeg skulle opp, uansett.

Og resultatet:

Nå kan jeg dø lykkelig.

Har spilt så mye piano i dag at jeg er støl i armen.

Halvtårsdag og hele dagen har blitt brukt på venting. På ting som ikke skjedde...

Satt i to timer i kø hos politiet, i en iskald hard, steintrapp, for å fornye passet mitt, for så å finne ut at en 19 år gammel søster, ikke var like bra som en foresatt.

Stikker hjem, begynner å fikse meg før planlagt bursdag, for så å finne ut at den ene jeg kjente som skulle være der, ikke kunne komme.

Så, her sitter jeg, ferdigsminket, ferdigfikset og uten pass.

Men, det er i det minste et halvt år til jeg er myndig i dag.



Jada, det er Robert Pattinson, som etter Twilight har blitt et symbol på obsessive, likbleke småjenter, som har sett filmen så mye at de har memorert hver replikk, og har forhåndsbestemt sin fremtid med han, men den er fin.



La det bli lys, sa Gud. Og lys ble det. Fra det glade sørland, til det store Rom. Overalt i vår verden tok mennesker til seg Guds glade budskap; så lenge du tror, er det håp. Håp om et bedre og lengre liv. Dette kan kanskje minne litt om Vitaepros reklame, men forskjellen er svimlende, for i motsetning til Vitaepro velger Gud å kjøre en litt mer selektiv politikk, hvor han utelukker både homofile, de som tror på andre enn han og de som jobber på hviledager. Dette er så klart for å gjøre tilværelsen etter døden et mer fantastisk og eksklusivt sted, uten homsepatruljen, sykepleiere, bensinstasjonsarbeidere og verst av alt, muslimer.

Den allmektige Gud blir han kalt, og han framstilles som en ufeilbarlig koselig gammel mann, som tilbyr frelse og kjærlighet til alle og enhver. Vår Herre er stor og rik på kraft; på hans forstand er det intet mål, blir det så fint forklart i vår alles kjære yndlingsbok, bibelen. Om noen skulle påpeke visse feil og mangler, fra boka som har gitt mangt et fornuftig svar, som at Gud slo på lyset tre dager før han valgte å sette den glødende kula, kalt sola på himmelen, er det viktig å ha dette med tro i bakhodet. Så lenge du har en blind tro, er det håp.  

Skulle du derimot mot formodning, befinne deg i gruppen av folk som verken tror, eller holder seg inne i helgene, ser ikke fremtiden like lys og skinnende ut. Konsekvensene av mangel på tro, blir å havne i en kjeller, langt verre enn den Elisabeth Fritzl fikk av sin kjære og hedrede far. Ja, for den ufeilbarlige Gud har da gitt en klar tale om at så lenge han er din far, skal han hedres. Denne kjelleren blir ofte omtalt som helvete, et sted varmere, mer stressende og langt jævligere enn den vanlige charterferien de fleste bleikfeite, middelaldrene nordmenn begir seg ut på hver januarmåned.

En annen fantastisk ting med livet etter døden, er hvordan Gud behandler alle likt. Skiller du deg fra den voldelige mannen din, kan du banne på at du blir likestilt med Hitler. Men frykt ikke, hjelpen er nær, det eneste du trenger å gjøre er å gi en liten del av lønningen din, så er alle synder gjemt, glemt og borte vekk. Det er med avlat som med bistandshjelpen vi nordmenn årlig gir for å lette vår dårlige samvittighet, - det må en god dose håp, optimisme og tro for at pengene finner veien dit de skal.

Man får bare fortsette å tro, og håpe på det beste. Så lenge du har tro er det håp. Er troen sterk nok får du bo i evig fred på en sky, mens dersom håpet ikke holder deg oppe går det strake vegen ned. Der venter en tvilsom type med høygaffel og brann i veggene.

Du får bare fortsette å tro, og håpe på det beste.

Mennesker har i alle tider fryktet døden. Vi har fantasert om evige liv i det hinsidige, gjenfødelse og noen har til og med overbevist seg selv om en hall full av mat, etter endt liv. Til tross for denne evige fornektelsen av døden og det den medfører, har det i alle tider versert rykter om at en smertefull og grusom undergang intreffer et sted nær deg.

Disse ryktene, kaller vi dommedagsprofetier, og felles med de alle, er at de alle er startet av rablende gale personer, enten det er en prest, en mayaindianer, eller en professor. De er alle ute etter å spre frykt blant folket, og av en eller annen grunn går folk på det år etter år.

Nåtidens mest kjente dommedagsprofeti er vel kanskje 21.12.2012. Mayaenes kalender, ble ubeleilig nok for oss nålevende, avsluttet på akkurat denne datoen. Om dette var grunnet latskap fra Mayaenes side, plassmangel på kalenderen eller annet, er uvisst, men det finnes altså folk som villig tar denne dommedagsprofetien for god fisk. I følge filmverdenen, kan vi vente oss alt annet enn en happy ending. Men skulle dette vise seg å være bare tull, fortvil ikke; etter klar beskjed fra P'taah, kan vi vente oss en spektakulær avslutning på livet allerede året etter.

Hvis du mener 2012 blir litt for lenge å vente, kan du glede deg med at den kristne radioverten, Harold Camping,  på sitt andre forsøk spår verdens undergang. Unødig nevnt, floppet hans forrige spådom, angående undergangen i 1994, men med en beundringsverdig "opp-igjen"-mentalitet, prøver han seg igjen, denne gangen, i morgen kl 1800. Vi som ikke tror på gud, jesus og den hellige ånd, kan vente oss store jordskjelv, før vi til slutt ender i helvete.

Dommedagsprofetene er kanskje ikke helt folkene å stole på, og jeg havner garantert i helvete for å ha tenkt og skrevet dette, men èn ting er sikkert;

Om det så skulle komme en undergang, vil det være umulig for dem å peke og si "Hate to say I told you so".

Hei og god dag.

Vi fant plutselig ut at det var en god plan å stikke til Oslo, for å kjøpe stoff, og siden jeg går på tekstillinja, var mine lærere av samme oppfatning. Så, det ble en koselig Oslotur, med fine jenter, i fint vær. Var i Oslo med mamma på lørdag også, så nå er det spareperiode framover. Kan vise dere innkjøp senere.

I går, gikk jeg rundt og var lykkelig på årets fineste dag. Mulig min barnslighet spiller en liten rolle, men jeg bare elsker 17. mai. Det finnes ikke et snev av patriotisme i meg, men det er noe med den inkluderende holdningen det norske folk har på den 17. Alle skal med!

Fotodokumentasjonen er stjålet fra facebook.

Du er vårt, du er vårt, gamle Norge, vi vil kle deg i rødt, hvitt og blått.

PS. Jeg har ingen planer om å leke motepoliti, bunadspoliti, eller noen annen form for moraliserende virksomhet, men hvis dere insisterer å gå i olabuksa på nasjonaldagen, kan dere ikke i det minste pynte hettegenseren med ei sløyfe?

For en stund tilbake, oppgraderte jeg mitt lille rosa kamera, til et større, mer fancy og dyrere. Eirik tilbød det til en akseptabel pris, jeg hadde nettopp fått stipend og dette ble starten på et varmt og vakkert vennskap. Til Eirik altså. Kameraet derimot, ble desverre fullstendig neglisjert.

Men, løsningsorientert som jeg er, dro jeg med Synne  til byen, med det løftet om at hun kunne boltre seg villt i kamerafunksjoner. Så, til tross for min kameraskrekk, fikk hun lov til å ta en del bilder av meg og vi gikk begge fornøyde. Hun, fordi hun liker å ta bilder, jeg fordi hun utforsket kameraet mitt for meg. Og tenk, jeg fikk faktisk et profilbilde på facebook av det.

(Pollenallergi. Mine eksakte ord på dette bildet var: Hei, jeg gråter!)

Hei, jeg spiser.

Og så, kun fordi jeg føler meg veldig grei i dag, et musikkforslag:

En god dose svimmelhet og feberfantasier, gjør at jeg ikke er helt sikker på om jeg spilte bridge med Gerd-Liv Valla, hadde vill fest her, eller om det var jordskjelv.

Pitty me.

Friker ut over bikinisesong, glemmer at det er pollensesong og spontanbestemmer meg for å ta en joggetur. Kler på meg, stikker ut og løper noen hundre meter, før jeg finner ut at Darth Vader står bak meg. Finner ut at det ikke er Darth Vader, men meg med pustevansker. Løper noen meter til, før jeg faller sammen, delvis frivillig, delvis av kroppens tvang. Bestemmer meg for å løpe hjemover igjen, før jeg blir involvert i en forsvinningssak uti skogen, noen dager senere. Løper forbi folk, for andre gang på fem minutter, med hodet ned, skjult. Kommer meg hjem, legger meg ned på gulvet for å dø.

Blir mobbet av mamma og pappa for å ha kommet hjem ti minutter etter jeg dro.

Etter et besøk på Drammens innebad, har jeg kommet fram til to konklusjoner.

- Ikke lær av Baywatch. Badevaktyrke skulle vært et styggmannsyrke. Badevakta var så fin at jeg fikk lyst til å drukne.

- Prepubertale, kåte, frekke 8-10år gamle gutter, burde låses inne i skap og skuffer. De burde i hvertfall ikke befinne seg samme sted som folk i bikini. Og nei, jeg liker ikke å bli bedt om å riste på rumpa, kun fordi jeg er iført en bikini.

... skal jeg:

- Opprette en feministstat som heter "Ingenmannsland" og forby alle menn tilgang.

- Starte en legeklinikk som heter "Hode, skulder, kne og tå", som spesialiserer seg på nettopp dette.

Da var jeg tilbake fra hyttetur. Det var jeg strengt tatt en god stund tidligere i dag og, men bloggingen blir ofte nedprioritert.

Men jo, jeg befant meg altså på Eirik sin hytte i Tuddal. Nå har det seg sånn at jeg, i motsetning til resten av dagens ungdom, faktisk er svært glad i å gå tur. I hvertfall hvis turruten er på fjellet. Desverre, hadde jeg klart å glemme allergipiller, så spesielt med tur ble det ikke.

For andre enn hunden Dina i hvertfall.

Så der satt jeg på en hytte i Tuddal, uten internett, tv eller andre livsnødvendigheter.

Men Eirik har snake på mobilen, så noe problem er det ikke. Nå kan det også være at jeg forguder brettspill, hytteliv og alt det fører med seg, så jeg klager ikke.

En annen fin ting, er investeringen vi gjorde på veien opp.

Nå er det påskekrim. Hva gjør dere i påska?

Fotodokumentasjon stjålet av Eirik.



Jeg er fullt klar over at jeg blogger enda mer bedritent enn vanlig nå og jeg er enda mer likegyldig enn vanlig til det. Men vær klar, kjære blogglesere, jeg har nettopp fullført både norsk og engelsk tentamen på et tidrsom av 48 timer, og så snart karakterene er satt, legger jeg ut tekstene her.

Nå må jeg pakke og legge meg, stikker nemlig til fjellet, nærmere bestemt hytta til Eirik. 

God påske!  

Fredag: Onkel Eivinds 50-årsdag!

Kake, mat, vin og familie.

Lørdag: UKM og roadtrip til Tønsberg!

Søndag: UKM, Eirik fikk stipend på 2500kr av UKMfolkene og roadtrip til Røyken.

Just nu, webcam og sultestreiking.

Hvordan har deres helg vært?


Hentet nettopp 6 sims-spill på postkontoret! Jeg kommer med andre ord ikke til å blogge på noen uker.

:-)



The radio dept.

Fordi uansett tid, sted, miljø eller sinnstilstand, føler man at man ligger i en blomstereng i solskinnet og slapper helt av, når man hører musikken deres.

Fiona Apple.

Fordi hun har vært gjennom mye og klarer å formidle det ved hjelp av musikken. Og fordi hun i motsetning til de fleste andre kvinnelige artister, faktisk har noe å komme med, musikalsk sett.

Spin doctors - Two Princes

Fordi de kun med denne sangen, setter meg inn i total 90ties-modus, som gir meg lyst til å ta på meg flanellskjorta og danse rundt

The Cranberries.

Mest fordi Dolores er fantastisk, men også fordi musikken er bra. Og fordi den første engelspråklige sangen jeg kan huske å ha kalt min yndlingssang er Zombie.

Èn time ute i "frisk luft" og sol og jeg transformeres til et surklete, snørrete og kløende monster uten taleevne og syn.

Elsker pollen ♥

Jeg vrir meg rundt i senga. Rastløs, men likevel sliten. Våken, men likevel stuptrøtt. Lar det gå noen minutter før jeg gir helt opp. 10 - 20 - 30min. Greit. Jeg innser nederlaget og prøver å gjøre noe, siden jeg likevel ikke får sove.

Logger på facebook, kun for å få spørsmålet jeg frykter mest av alle. Hva skal jeg gjøre imorgen. Hva skal jeg imorgen? Spørsmålet om planer. Jeg har ingen planer. Jeg vil ikke legge planer. Jeg vil ingenting.

Jeg tenker at jeg må sove, for å være uthvilt i morgen. Hvorfor uthvilt i morgen? Hva skal jeg i morgen, som jeg må være så forbanna uthvilt for? Ingenting. Ingenting annet enn det samfunnet forventer av meg. Skolegang. Videregående skole. Å tilegne meg kunnskap. Kunnskap om hva? Og hvorfor?

Herregud, Vilde. Lukk øynene og tenk på noe annet.

I går gikk jeg rundt på superhøye hæler og følte meg fantastisk, fordi jeg klarte å gå på dem.

I dag våknet jeg av kjempevond krampe i leggen.

Men jeg var på bursdagen til Christina og koste meg kjempemasse. Var i Svene, altså langt bort, inn, ut og enda lenger inn. På veien hjem, satt Camilla og jeg og jodlet! :-)

Nå skal jeg på bursdagen til Far, altså bestefar og spise pizza med familien!

Skulle ønske det fantes små internjordskjelv med en radius på 1 meter, som kunne treffe kun der disse stod.

Det var på selveste kvinnedagen, at jeg skulle gi etter for utseendepresset. Etter mange måneder med klaging på min naturlige hudfarge, alltid besvart med et "Hallo, vi bor i Norge, det er vinter og ikke faen om jeg bruker penger på å få i meg noe som dukker opp om 2 måneder!" Men så stod jeg der da, hvit og med en tjuekroning.

Da jeg hadde brukt opp de siste kronestykkene mine, kledd av meg og lagt meg ned i solsenga, var det bare å vente på at helvete skulle begynne. Det føltes faktisk som om jeg hadde dødd og kommet til solariumshelvete. All jævelskapen var der; musikken, varmen og min stadig utskillende kroppsveske.

Etter noen minutter i torturkammeret, reiste jeg meg fort opp og betraktet resultatet i speilet solsenteret så strategisk har plassert rett ved senga. Jeg hadde nå gått fra hvit, til hudfarget.

Til tross for at jeg tryglet og ba om hjelp til å finne webcameraet, etter at PC-gutta på skolen hadde slettet alt på pcen min og snikinnstallert Windows 7, nøyer jeg meg med et billedløst blogginnlegg idag. Jeg er nemlig langt i fra brun og blid.

Etter å ha sett alle Ringenes Herre-filmene på kort tid, byttet profilbilde på facebook og generelt bare siklet på googlebilder, foreslo pappa igår å sette på en film med Viggo Mortensen. Så, jeg tok på meg finkjolen og satte meg ned i sofaen, men til min store forskrekkelse, hadde han fjernet deler av skjegget, barten, og nesten alt håret. Jeg minner dere igjen på mitt poengsystem for gutter/menns utseende.  

Videre finner jeg ut at han er GIFT og har BARN!!!???

Nei, jeg hadde faktisk ikke mer å fortelle enn at Viggo har klipt seg. Jeg har ferie.

- Moralen i historien er, kjære gutter: Ikke klipp dere!

Etter 6294 dager 899 uker og 17 år, bestemte jeg meg idag for å kjøpe min aller første bok. And so I did. Ikke bare èn, men hele to stykker!

Hvis noen skulle føle for å kommentere den kvisete pannen, er dere for seint ute. Både mamma og pappa har allerede kommentert at det er "ondskapen som tyter ut"...

Mye av grunnen til at jeg flyttet til Kongsberg, var å slippe den evige pine ved pendling,  men da jeg stod i klasserommet idag, etter en lang dag med tentamen og uten søvn og mat, hadde jeg to valgmuligheter: 

Sette meg på toget til Drammen og få servert maten.

Gå i 20 minutter hjem, bruke penger på butikken for å kjøpe mat, for så å gå hjem å lage den.

Så her sitter jeg i D-town :-)

Problemet, eller luksusproblemet om du vil, er nå at det eneste stedet her i huset som holder min prefererte temperatur er rett foran peisen. Og siden vi av brannmessige årsaker ikke har møblement stående foran peisen, sitter jeg nå på en liten puff, med begrenset med soveplass. Etter nøye utprøvinger, vil jeg faktisk gå så langt som å kalle det umulig å få noen minutter på øyet på denne puffen.

Så mine to valgmuligheter nå er:

Stirre til venstre.

Stirre til høyre.

Sånn går no dagene.

Jeg kunne forresten fortalt dere om hvordan tentamen går, men siden jeg gjorde alt som gikk an å gjøre feil, feil, så drøyer jeg det. Er nemlig så nære å stikke ut øynene mine med sprettekniven.

Hello!

Jeg tilbrakte som kjent gårsdagen på konsert. Dress-coden var tydeligvis rutete skjorte, så jeg konkluderte tidlig at Oslo Spektrum krydde av kjekke gutter. La meg introdusere dere for:

"Vildes poengskala for ytre kjennetegn på gutter/menn"

+10 Rutete skjorte

+10 Rutete flanellskjorte 

+10 Langt hår 

+10 Langt blondt hår

+10 Tredagers

+10 Blå øyne

+10 Skinnjakke/olajakke

Noe som gir oss:

Min framtidige ektemann. Nå er hans død et selvsagt problem, men ingen ekteskap er uten problemer.

Men tilbake til konserten.

Etter en stund med venting, spasering rundt omkring og dobesøking, for å få tida til å gå, hørte jeg noen begynne å spille, og plutselig stod det et oppvarmingsband der. Bra band, men noe uheldig med vokalinnstillingene.

Da oppvarmingsbandet var ferdige, var det klart for nye dobesøk. Etter å ha skiftet, spankulert og ventet, slo lysene seg av og vi stirret intenst mot scenen. Etter å ha stirret en stund, utbrøt Ben (vokalisten, og ja, vi er på fornavn)

"Hey, guys, we're over here".

Så, midt i Oslo spektrum, åpnet de konserten, akustisk, med Evening kitchen, i en vakker duo. Etterpå fulgte No one's gonna love you, like vakkert. Det var et sted rundt her, jeg ble så overveldet, at jeg ikke husker stort om påfølgende sanger, men de ba om en bane fram til hovedscenen og plutselig var showet i gang.

Et sted i konserten, oppstod det en situasjon, som gjorde at jeg måtte løpe for å hente en vakt. Så jeg presset meg fra den fine plassen vi hadde ganske så langt foran, helt bak, til vaktene. Da jeg endelig kom meg dit, fant jeg ut at det var helt poengløst, og måtte dytte meg forover, til mamma og Synne igjen. All denne pressingen og dyttingen, foregikk mens The General Specific, noe som ødela min konsertopplevelse av sangen. Men, etter mye om og men, kom jeg meg omsider fram, og kunne nyte resten av konserten.

Resten av konserten, som fortonet seg videre i et fantastisk samspill, mellom band og publikum. Vi fikk dog klager, for å være et stille publikum, men da de spilte The Funeral, våknet vi og det ble allsang.

Jeg kan ikke akkurat kalle meg en konsertgjenger, men blandt de få jeg har vært på, var dette den desidert beste!

Stikker på Band of Horses-konsert, so long suckers!

Siden jeg er så latterlig dårlig på å oppdatere bloggen min, tenkte jeg det var på tide med en oppsummering. Ikke fordi alle bryr seg, men for å slippe maset fra folk, som konstanterer at jeg oppsummerer sjelden.

Mandag:

Siden lånekassen bestemte seg for å legge mine planer om å invitere med meg både, Ben, Jerry og Hennig Olsen hjem i grus, bestemte jeg meg for å gjøre det både jeg og depresjonen min liker best å gjøre: Sove og stirre i taket.

Tirsdag:

 Resultat i dag etter noen timers søvn og mange timers intenst stirring: 

Superwoman.

Onsdag: Oslotur med klassen, til operaen og rådhuset. Omvisning i kostymelageret på operaen og hatteutsilling. Mange timers gåing.

I dag:

Superwoman.